Av: Øystein Aalbu.

Da oksekampene på 17- og 1800-tallet minket i omfang og hundekampene kom mer på moten kom også idèen om å utvikle en smidigere og mer utholdende hund enn den opprinnelige bulldog`en. 

Det var i området kalt "Black Country" i sør-vestlige del av England - og særlig i arbeiderklassemiljøet rundt Staffordshire denne rasen blomstret opp. Man krysset terrierblod inn i bulldog'en og det var begynnelsen for dagens Staffordshire bull terrier. Den gangen ble disse hundene kjent under navn som ”bull and terrier” og ”pit dog” (pit = grop eller forsenkning i bakken, hvor alle typer dyrekamper ble utført).

Det som først og fremst kjennetegnet denne typen hunder var deres høye mot og mentale stabilitet, og til tross for deres prestasjoner i kamp var de meget hengivne ovenfor mennesker og svært omgjengelige med barn. Faktisk var det etter hundekampene ikke uvanlig å transportere skadede hunder hjem i barnevogn med baby! 
Dette var forøvrig en sport mange hadde råd til å dyrke, og det var ofte fattige arbeidere fra områdets kullgruver og jernverk som eide disse hundene. Hos storfamilier hvor både folk og dyr bodde på samme rom måtte hundene være omgjengelige og trygge. For disse familiene var ikke hundekampene bare forlystelse, det var også en økonomisk gevinst i det. De beste kamphundene kunne innbringe summer som det ellers ville ta gruvearbeiderne måneder å oppnå gjennom sitt arbeide. Det var forøvrig ikke bare i rene hundekamper at disse hundene ble brukt, også kamper mot grevlinger og rotter ble arrangert.

”Cruelty to Animals Act” het loven som ulovliggjorde hundekampene, og denne ble innført i 1835. Selv om hundekampene fortsatte i mindre skala, forsvant mye av den allmenne interessen for hundene radikalt.
En gruppe menn i Staffordshire-området ønsket imidlertid etter hvert å bevare rasen ved å introdusere den i utstillingsverdenen som på den tiden begynte å bli stor. En rasestandard som i første omgang beskrev hundens fysiske attributter ble etter mye diskusjon skrevet, og rasen ble gitt navnet Staffordshire Bull Terrier for å skille den fra den allerede godkjente Bull Terrieren. Staffordshire Bull Terrier ble offisielt godkjent som rase i The Kennel Club i 1935 og den første utstillingen for rasen fant sted i august 1935 på Cradley Heath i West Midlands, hvor ca 60 hunder ble fremvist. Den første klubben ble kalt "The Staffordshire Bull Terrier Club" og blir betraktet som moderklubben. Det er i dag et ti-talls raseklubber for Staffordshire Bull Terrier i Storbritannia. Rasen fikk championstatus i 1938 da CC's ble tildelt for første gang ved Birmingham National. 
De to første vinnerne av rasen var Ch. Gentleman Jim og Ch. Lady Eve.

Rasens popularitet har blitt formidabel, og er i dag blandt de mest tallrike terrierene i Storbritannia. Den øker også i popularitet i Europa forøvrig, både som bruks-, familie- og utstillingshund.
I Norge er rasen i skrivende stund til stadighet størst i antall ved utstillingsarrangementer. Stadig flere får også øynene opp for de fabelaktige evnene den har innen flere grener av hundesport, takket være lærevilligheten, arbeidslysten og agiliteten den innehar. Den har også i dag sitt gamle mot og stabilitet, og dette gjør at den til stadighet er å finne blant toppskiktet av raser som ved undersøkelser rangeres etter barnevennlighet.

Ønsker man å gå til anskaffelse av en Staffordshire Bull Terrier skal man huske på at dette er en rase med terrierens temperament. Til tross for at den er en fysisk liten til middels stor hund har den store krefter, og som hos alle andre hunderaser er det derfor viktig med god sosial trening med andre hunder fra tidlig alder.

For øvrig er Staffordshire Bull Terrieren en av få hunderaser som har fått sin hengivenhet ovenfor barn beskrevet i rasestandarden, og den eneste rasen som beskrives som ”fullstendig pålitelig”!

Crufts Dog Show 1939: