Anatomi:
Kneet er satt sammen av kneskålen, lårben, leggben og skinnbenet. Disse holdes sammen av et seneapparat og av leddbånd. Mellom lårben og legg ben er det to menisker. Disse fungerer som støtputer. Inni kneet finner man det fremre- og det bakre korsbåndet. Det er som oftest det fremre korsbåndet som ryker ved belastning, enten helt eller delvis.

Det fremre korsbåndet er sammensatt av to deler. Vi ser ofte eksempler på at dette rupturerer delvis uten at hunden blir veldig halt.

Klinikk:
Hunden blir akutt halt på bakbenet dersom det fremre korsbåndet ryker helt. Dette skjer som oftest i forbindelse med en plutselig vridning av kneet. Typiske eksempler er hunder som plutselig setter av og løper etter en katt. Enkelte hunder klarer fint å gå på benet, selv om korsbåndet er røket.

Dersom korsbåndet ikke er helt røket står vi overfor en mer komplisert form for diagnostisering, nemlig delvis ruptur (avrivning). Her har vi forskjelleige grader, der noen fibere kan ryke eller at hele den fremre delen av fremre korsbånd er røket. Hundene kan da halte noen dager, så blir de bedre. Dersom hunden fremdeles er halt etter et par uker bør kneet åpnes for inspeksjon av tilstanden. Dersom korsbåndet er delvis avrevet bør kneet stabiliseres ved en operasjon, slik at leddflatene ikke får unormal belastning.  Ustabil belastning fører over tid til artrose (forkalkninger) i kneet.

Hunder som går med skader på korsbåndene vil sannsynligvis ryke dette ved en senere anledning. Hos slike hunder er ikke korsbåndet særlig sterkt lenger og kun små unormale forandringer kan føre til ruptur. Senere tids forskning viser i tillegg at det er forskjell på styrken i korsbåndet mellom de forskjellige rasene. 

Enkelte raser er mer utsatt for ruptur av korsbånd enn andre. Dette har i første rekke sammenheng med vinkelen i kneleddet. Hos de hunderaser som er for steile i bakbeina ryker korsbåndene lettere enn hos raser som er mye mer vinklet i beina. Typiske disponerte raser er Berner Sennen, Rottweiler, Boxer og Vorsteherhund. Man vet at ”steile” ben disponerer for ruptur, men det er også andre faktorer som selve styrken i båndene som influerer.

Diagnose:
Hunden bør sederes for å få undersøkt benet godt nok. En typisk skuff bevegelse i kneet opptrer dersom korsbåndet er helt avrevet. Er kun deler av korsbåndet avrevet er det vanskeligere å stille diagnosen. Vi får våre første indikasjoner ved at det aktuelle kneet i bøyd posisjon er noe mer ustabilt enn det andre benet.

Videre undersøkelse omfatter røntgen, men det er vanskelig å stille diagnosen for delvis avrevet korsbånd ut fra vanlige røntgenbilder. Ofte vil vi imidlertid kunne se om det allerede er oppstått forkalkninger. Er korsbåndet helt avrevet ligger leggbenet unormalt langt frem i forhold til lårbenet. Man kan også måle vinkelen i kneet på røntgenbildene. Er vinkelen altfor steil anbefales operasjon utført ved TPLO eller TWO metoden.

Operasjon:
Det finnes mange forskjellige metoder for å operere korsbånd. Her har de ”store kirurgene” hatt diskusjoner i alle år. Alle mener nok at ”deres” metode er best. Min erfaring er at den beste metoden trolig enda ikke finnes, men at de eksisterende metoder er til meget god hjelp. Det er imidlertid avgjørende for et godt resultat at kirurgen har god erfaring i den metoden som velges.

I Norge bruker man nå vanligvis enten en ekstracapsulær metode eller en TPLO/TWO metode. Det er kun de siste  årene vi har hatt tilbud om TPLO i Norge.

Den ekstracapsulære metoden er den enkleste og rimeligste. Den gir også de minste komplikasjonene dersom noe går galt. Den baserer seg på et kunstig leddbånd som fremskynder kroppens eget dannelse av bindevev som stabilitet. Båndet ryker etter noen uker/ mnd, men da tar kroppens eget vev over belastningen hos de aller fleste raser. En komplikasjon er at hunden danner for lite bindevev, slik at kneet ikke blir stabilt nok.  Hos noen hunder ryker også tråden pga brå bevegelser for tidlig i opptreningsfasen. Da må man velge den andre metoden.

TPLO:
Baserer seg på et prinsipp der man flytter belastningen inni kneet ved å flate ut vinkelen. Dette gjøres ved å dele leggbenet og skyve det bakover eller ved å fjerne en kile av leggbenet slik at vinkelen i kneet  blir rundt 5-6 grader. Deretter legger på man på en eller to spesial plater som skrur leggbenet sammen igjen.

Selve korsbåndet blir ikke erstattet og kneet vil alltid ha en skuffbevegelse når man kjenner på det.

Resultatene etter operasjonen er lovende, men man skal ikke glemme at komplikasjonsraten ligger på rundt 25 %. Våre vintre med temperaturer lavere enn minus 25 grader kan også påføre området frostskader. Dessuten vil ca en av fem også få skader på meniskene. Siden TPLO er en ny teknikk her i landet, har vi hittil ingen studier som viser langtids effekt i Norge ved bruk av denne operasjonsmetoden.

Ingen av metodene stopper opp osteoartrittdannelsen (forkalkninger) eller hindrer fremtidige menisk skader. Dersom en forkalkningsprosess først startet opp er det dessverre lite vi kan gjøre.

Rehabilitering:
Det er meget viktig å redusere hundens vekt. Typisk nok er det overvektige hunder som er overrepresentert! Leddnærende stoffer som Cosequin, Atridog etc anbefales.

Etter en operasjon må man totalt beregne ca 6 mnd med rehabilitering. Det er derfor viktig å komme raskt i gang med rehabilitering etter operasjonen. Man kan begynne på elektroterapi og ultralyd noen dager etter operasjonen. Deretter begynner man på en opptreningsplan med små turer i bånd, svømming, tredemølle el lign.

Generelt: En skade på korsbåndet er en alvorlig tilstand og det er meget få hunder som blir 100 % bra etter behandlingen. De aller fleste får en eller annen form for problemer, enten disse er små eller store i løpet av årene etter skaden opptrådte. Heldigvis er vår erfaring at flertallet klarer seg meget godt og kan leve et godt liv i mange år etterpå.


Kilde: PetVett